Ferdinand Finne var sønn av Esther Lucy Egeberg (1887–1962) som var sønnedatter av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), kammerherren som innstiftet Egebergs ærespris. Esther ble i 1908 gift med høyesterettsadvokat og fekter Severin Finne (1883–1953). De fikk fire barn før de ble skilt. Da foreldrene skilte seg var Ferdinand fortsatt barn. Ferdinand Finne var bror av arkitekten Hans-Gabriel (Tommy) Finne (1916–2012).
Moren giftet seg på nytt i England, og Ferdinand og to yngre søsken flyttet med moren dit. Etter noen år flyttet Ferdinand tilbake til Norge, på grunn av dårlige relasjoner til stefaren. Han reiste mye, først i England og i fjellet med sin gode venn Stein Grieg Halvorsen (født 1909). Som 20-åring studerte han silkefaget i Lyon og på den italienske øya Capri. Siden dro han til Paris for å lære om eksklusive klesmoter (haute couture). Dette ga ham deretter innpass som ekspeditør ved Kristianias ledende motehus Silkehuset.
Hans erfaring med tekstiler og hans skapende evner medvirket til at han i 1934 ble ansatt ved Nationaltheatret, der han etter hvert ble kostymesjef. Lenge etter at han sluttet i den stillingen hadde han igjen oppdrag for teateret med kostymer og sceneutstyr til forestillingen Kjære Løgnhals i 1995.[7]
I London fikk Finne sin første profesjonelle undervisning i billedkunst av Oskar Kokoschka (1886–1980). Etter krigen var han elev ved Statens kunstakademi i Oslo der han han ble undervist av Per Krohg og Jean Heiberg. Etter et opphold i Paris, hos Fernand Léger, hadde han sin kunstnerdebut i 1954. Ferdinand Finne hadde da flyttet til Sørlandet, der han først holdt til på Saltholmen fyr utenfor Lillesand. Der skrev han også boka Øya og huset. Fra omkring 1960 bodde han i 25 år på Ibiza. Der skrev han Den grønne lagune og erindringsboka Såvidt jeg husker, utgitt 1974.[8] Han ble også kjent med den ungarske svindleren Elmyr de Hory (1906–1976), og viet et kapittel i boka Vandrer mot en annen strand til De Hory, som via mellommenn[9] hadde fått solgt flere svindelverk til Sonja Henie (1912–1969), slik at de havnet på Henie-Onstad kunstsenter (innviet 1968).
I 1990 hadde Finne en svært vellykket separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter, med 74 000 besøkende. Samme kunstsenter ble i 1993 satt til å forvalte «Ferdinand Finnes gledespris» til unge kunstnere. Tre av hans Ibiza-malerier ble i 1996 innlemmet i Nasjonalgalleriets kunstsamling.
Ferdinand Finne ble syk i Marrakesh i 1999,[10] og døde på årtusenets siste dag.